En dag de ankommer, blir de laget med oss, de fengsler oss, vi blir forelsket og vi kan ikke forestille oss livet uten dem. Jeg snakker ikke om par, jeg snakker om barn. Bokstavelig talt har vi det vanskelig å forestille oss hvordan livet ville vært uten dem. Jeg ser for meg at det vil ha skjedd med deg en gang. Ser vi på gamle bilder, mangler vi noe, lurer vi på, hvor var babyen? Men den eksisterte ikke ennå!
Fortiden vår ser ut til å endre seg, og når vi husker noen øyeblikk, den ekskursjonen, den festen, den turen, vi savner noe ... Har det aldri skjedd med deg hvis du har gått ut uten barn, å ha den følelsen, som når vi vet at vi har glemt noen ting?
Vel, noe lignende skjer når du ser tilbake og husker fortiden. Ikke den fjerne fortiden, selvfølgelig, da vi var barn, men den mer eller mindre nære fortiden der vi allerede kjente vår partner og, selv om det nå virker umulig, gjorde vi livet uten barn.
Det er grunnen til at når vi tenker på de dagene vi trenger å plassere barna våre, hvor var de da vi dro til det stedet? Hvorfor vises de ikke på bildet? Hvem ble de sammen med da vi jobbet der? Og i bryllupet?
Det er en følelse jeg ofte har, det er bare noen få tusendels sekund, nesten nesten bevisstløs, som en slags déjà vu, så innså vi med en gang at de ennå ikke var født.
Det er vanskelig å plassere deg selv i de "andre tider" uten dem. Det er ingen melankoli, det er ingen vantro, det er ganske enkelt at vi er så "forvandlet" takket være barna våre, at vi tror at vi alltid har vært slik, de har alltid vært ved vår side. Transformasjonen er selvfølgelig til det bedre.
Jeg ser for meg at jeg ikke vil være den eneste som er overrasket over å tenke, hadde vi noen gang barn? Og at han i tillegg nå ikke lenger tror mulig et liv uten dem.
