Etter å ha fått Guim, mitt tredje barn, er det folk som tør å spørre meg, redd for å svare ja, om jeg får flere barn.
Roen og roen kommer i ansiktet når jeg svarer nei, at det allerede er bestemt, bestemt av flere grunner, nærmere bestemt åtte, som jeg nå vil forklare: hvorfor jeg IKKE skal få flere barn.
For jeg hadde alltid tenkt på å få tre barn
Jeg har alltid tenkt at det ideelle antallet barn er minst tre. En har alltid virket lite for meg, to har alltid trodd at det var et farlig antall, antar jeg fordi kusine mine var to og de kjempet alltid, og fra tre virket det som et ideelt tall fordi det alltid vil være en som balanserte balansen. Når jeg har nådd mitt ideelle antall, føler jeg at jeg har oppfylt (med meg, med samfunnet, med mine egne barn ...).
Så de spør meg ikke om jeg er fra Opus
De har ikke spurt meg mye, men det er folk som har hintet om det. Tidligere var det Opus som hadde 5, 6 eller flere barn (vil jeg si). Nå, som med 3 barn, vi allerede er en stor familie, ser det ut til at idealet er "paret", og at hvert barn som kommer for mye skyldes at det er en form for prevensjon eller lignende overbevisning. Og nei, jeg er ikke fra Opus eller vil være det.
Så de tror ikke at vi går etter jenta
Jeg har en nabo som hver gang hun ser oss (dårlig minne, tror jeg), minner oss om at vi har tre gutter fordi "selvfølgelig, du gikk for jenta og så hva som skjer, nå tre barn", som om vi hadde falt en forbannelse Eller noe sånt. Og ale, han forteller deg det med en spøkefull tone, men han vil gi slipp når han ser deg. Neste gang jeg tror jeg vil fortelle ham at han tar feil, at det vi ønsket var å gå for at barnet skulle få tre av samme kjønn.
Uansett har folk sett oss med barnet og har oppmuntret oss til å få et annet barn, la oss se om jenta er født til slutt. Siden vi ikke hadde tenkt på noe særlig, men bare ønsket å få et annet barn, er det absurd å prøve å få et annet barn for å se om hun er et barn. Dessuten ville det sikkert være et annet barn.
For jeg vet at det ikke ville være en rolig baby
Jeg vet at de eksisterer, jeg har sett dem. Jeg vet at de eksisterer, jeg var en av dem. Det er babyer, ikke mange, som er rolige generelt. De gråter lite, de tilpasser seg lett til hva som helst, de kan være våkne i barnevognen og plutselig innse at de har sovnet, spiser godt, liker å gå i en barnevogn og liker å gå i bil. Kom igjen, babyen som alle far og mor vil ha.
Jeg tenkte at babyer var sånn før de ble far, for på en måte er det det som selges som normalt, men umiddelbart etter å ha fått mitt første barn, innså jeg at babyer egentlig ikke var sånn.
Jeg håpet å få et sekund som det, men det var ingen hell. Litt roligere og mindre krevende enn den første var, men det var ikke for å kaste raketter ... i det hele tatt ble det som meg som barn, som noen ganger tvilte på om den eksisterte fordi han ikke gråt eller når han måtte gråte.
Da hadde jeg håp om at den tredje tok genene mine, men det var heller ingen hell. Guim er det samme mønsteret som brødrene hans. De tre er sporet til hverandre, og de tre er sporet til moren deres, etter å ha tatt mye av genetikken sin. Jeg antar at det ikke er nødvendig å avklare at Miriam som barn knapt sov 4 eller 5 timer om natten. Resten var en herfra p'allá og en derfra pacá, kom igjen, en dårlig søvn som foreldrene hans overvant så godt de kunne.
Fordi vi ville begynt å ha plassproblemer hjemme
Hvor to passer tre passer, og hvor fem passer, som seks kan passe. Men selvfølgelig kommer denne regelen en tid som må få slutt ... og i huset mitt legger vi det inn i de fem. Nå er vi to voksne og tre barn som blir større (og eldre) og stadig okkuperer mer (de og tingene deres), og da blir de nødt til å ha et eget bord og til og med be om sin egen plass, noe som ikke vil være mulig fordi Det er ikke tre rom for dem. Hvis vi har en annen baby vi ville begynt å ha plassproblemer, mest sannsynlig.
Fordi jeg vil gå videre til neste trinn
Jeg er 33 år og hadde mitt første barn med 26 år. Jeg har vært sammen med babyer i omtrent seks og et halvt år, hvis jeg vurderer dem mellom 0-3 år. Når Guim fyller 3 år, vil jeg ta 9 år å ta vare på barna mine som babyer, og selv om jeg liker og liker det, Jeg vil også gå videre til neste trinn. Snu babyens side og begynn alvorlig med siden med barn, med å se dem vokse, med å etterlate sikling og bleier og ønske velkommen til det som må komme. Jeg sier ikke at det vil være bedre, eller verre, eller helt motsatt. De er ganske enkelt ønsket om å endre skikker med seg, med alle tre på en gang.
Fordi eldre mennesker også trenger tid
Litt relatert til forrige poeng er dette. Eldre trenger pappa tid og mamma tid. Det er mange ganger vi må si "nå kan jeg ikke" fordi vi er med den lille og på en måte Jeg føler at jeg ikke gir Jon og Aran hele tiden de fortjener.
Jo flere brødre de har, jo flere barn vi har, desto mindre tid vil det være igjen for dem. Jeg var rommet til seks barn og de oppvokst meg blant alle, men jeg tilbrakte tid sammen med foreldrene mine. Mellom det var det allerede rommet og at jeg heller ikke klaget ... og jeg vil at barna mine skal huske at foreldrene deres var sammen med dem da de var små og også når de vokste opp (og jeg vil tilbringe mer tid med dem, jeg savner det i mange øyeblikk).
For det er allerede umulig
Det er klart det Jeg vil IKKE ha et rom fordi det allerede er umulig å ha det.
