Tid, mye tid vil måtte gå til befolkningen internaliserer (på en gang) det det er så ille å treffe barn hvordan du treffer kona, bakeren, naboens hund eller eldre.
Tid og eksemplet til mange foreldre som når det oppstår samtaler som snakker om barn og vold, forklarer at "jeg treffer dem ikke" og "jeg ikke straffer dem", og at vi ikke er enige i det kinn på tid, uten intensjon om å vise at vi er bedre foreldre eller noe sånt, men prøver å forklare det det er en annen måte å utdanne seg på, som kan være like eller mer gyldig enn den tradisjonelle, ved å få barn som ikke er kriminelle eller potensielle kjeltringer.
Kinn i tid er ikke lærerikt
I dag ser du selvfølgelig på to voksne, og det er vanskelig å si hvilken som fikk kinn og hvilken som ikke hadde det. Avtrykket er egentlig ikke synlig med mindre volden var den daglige tonic, selvtilliten ville være absolutt redusert og personen hadde et trist liv som en konsekvens. Jeg vil si at mange mennesker relativiserer kinnene i tiden de fikk den gangen fordi "hei, her er jeg, ingenting har skjedd med meg".
Og som jeg sa for noen dager siden, jeg er her også, men noe har skjedd med meg. Hvis jeg vil fortelle det, og hvis jeg ikke vil, gjør jeg det ikke. Jeg kan virke som den lykkeligste personen i verden, og faktisk har jeg godt humør hver dag, men du er alltid i tvil om hvordan det ville vært om barndommen min hadde vært annerledes, fordi kanskje nå vil jeg være enda et bedre menneske, eller mer omgjengelig, eller mer vellykket, eller mer vågal å møte nye utfordringer, etc.
Og er det kinnet er ikke lærerikt. Verken den som er gitt til tiden, som de sier, for å markere grensene for "opp til her, periode, jeg befaler", eller den som er gitt til feil tid, jeg vet ikke hva det kan være ... (Jeg antar den med misjon bare last ned raseri og hjelpeløshet, sinne og spenning akkumulert, med makt, på barnet).
Jo mer fysisk straff, jo dårligere oppførsel
At jeg ikke sier, hva sier de som gjør studiene. Å slå barn får barn til å underkaste seg foreldrenes vilje. De adlyder. De tar hensyn. De blir det vi vil at de skal være, mens de er barn. De slutter å være dem, de tar oss frykt, de lærer å frykte oss og de lærer å lytte til oss for å unngå irettesettelser.
Så langt vil det være noen som tror at det er noe positivt, fordi du får barnet til å adlyde deg, som på den annen side er logiske, fordi de er i en klar situasjon med underlegenhet. Studier sier imidlertid at den frykten, den følelsen av å kunne lide en fysisk korreksjon i tilfelle de gjør noe galt, får barn til å føle harme overfor foreldrene, se at deres selvtillit er redusert og kan ha underdanig atferd (lære å alltid adlyde, miste kriterier og autonomi) eller aggressiv, hvis de bestemmer seg for å gjøre opprør eller etterligne atferd, noen ganger med mennesker som ikke er foreldrene deres.
Jeg snakker for eksempel om to studier utført i USA. i 2009, da de konkluderte med det Barn som fikk fysisk avstraffelse hadde større sannsynlighet for atferdsproblemer og aggressiv atferd i ungdomsårene.
Jeg snakker om en studie der vold ble korrelert med barn som hadde psykiske lidelser.
Jeg snakker om en studie der de kom til å observere at barn som fikk fysisk avstraffelse presenterte noen hjernemønstre som ligner på soldater som kommer tilbake fra krig.
Jeg snakker om en studie som analyserte barn og ungdommer som fikk fysisk avstraffelse i forskjellige aldre, og beviste at ungdommene som ble slått hadde større sannsynlighet for å godkjenne kinnene som et mål for utdanning enn de som ble rammet bare da de var mer liten. Noe som "jo mer du treffer barnet ditt i tid, jo mer sannsynlig er det at du får ham til å slå barna hans også."
Jeg snakker om en studie utført i Tanzania i 2013, der barn mottar Kinn mot tiden hjemme og også på skolen, der de evaluerte 409 barn på rundt 10 år, som hadde sittet fast som barn og fremdeles satt fast (omtrent halvparten) som en pedagogisk metode, for å se at jo mer fysiske korreksjoner, desto større er atferdsproblemene.
Og slik kan jeg bruke timer, men jeg tror det ikke er nødvendig. Det er bare et spørsmål om sunn fornuft, å ikke gjøre for andre det vi ikke vil at de skal gjøre mot oss og av ikke å gjøre mot barna våre hva vi ikke likte som barn de gjorde mot oss.
Nei, da vi var små fortjente vi ikke et kinn i tide. En irettesettelse kanskje ja, en "la oss snakke seriøst" også. Men aldri maktutbruddet på noen hjelpeløs. Det er voldelig, det er ydmykende, og det verste, det er faren din og moren din som gjør det. Forferdelig.
Det kan gjøres annerledes.
Nettopp. Jeg sa det bare. Folk tror at i det øyeblikket de slutter å treffe alt, blir det en jungel der barn binder deg til en søyle i garasjen og sakte avslutter livet ditt. Som om vi ikke hadde noen munn og som om flere tiår med erfaring og liv ikke hadde tjent til å ha mer ressurser enn å gi slipp på hånden.
"Ikke slå, snakk!", Sier jeg barna mine når de ikke kan uttrykke seg at de vil bruke makt, armer og føtter. Jeg stopper dem, jeg skiller dem og jeg oppfordrer dem til å snakke: "Kom igjen, forklar hva som plaget deg og hvorfor," og så begynner de å snakke. Jeg fungerer som moderator, de oppnår en avtale (eller ikke), og der roten vokser litt mer.
Roten til dialogen, til kommunikasjonen, den som jeg vanner når jeg, i stedet for å slå dem, bøyer meg ned og snakker med dem. Når jeg puster dypt og teller til to millioner fordi kroppen ber meg om å gjøre noe forferdelig med dem. Roten til kommunikasjonen, som de også må vanne til snakke, for å uttrykke ubehag, for å kunne frigjøre det de føler, for ikke å holde det inne og løse problemene på den måten, snakkende.
Nå, bestem deg: vil du vanne roten slik at dialog, debatt, kommunikasjon og problemer løses ved å snakke? Eller kanskje du foretrekker å gå gjennom alt dette og fikse ting med hendene, slik at barna våre fikser slikt i fremtiden?
Bilder | Runar Pedersen Holkestad, ellyn på Flickr On Babies og mer | Hvorfor å slå barn er dårlig forretning (for barn). Å slå barn gjør dem aggressive, "Det er aldri begrunnelse for å treffe et barn." Intervju med psykolog Ramón Soler
