For noen dager siden forklarte vi at Estivill-metoden, som lærer barn å ikke ringe foreldre om natten, basert på å la dem gråte med en tidsplan, ikke var egnet for barn under tre år.
Det er ikke det at vi sa det, og det har vi sagt i mange år, men det er Estivill selv som bekrefter det. Å si at den ikke er egnet for barn under tre år, sier imidlertid at den er fra tre år gammel når den skal brukes. Mange lesere ønsket å snakke om dette fordi det med en baby på noen måneder er lite fornuftig, med en tre år gammel gutt virker det enda mer surrealistisk, så i dag skal vi ta opp dette problemet: Er Estivill-metoden egnet for barn over tre år?
Når de fremdeles ikke går, kan det gjøres
I forfatterens bok "Fall as a Child" bør foreldre begynne å lære barnet sitt å ikke klage om natten etter seks måneder. Det er tydelig at det er en veldig tidlig alder å gjøre noe sånt mot en baby, men det er tydelig nå som forfatteren har sagt det, for for to uker siden var det den mest normale tingen i verden for mange foreldre som hadde praktisert metoden (og til og med for folk som ikke hadde gjort det).
På den tiden kunne metoden gjøres fordi de seks måneder gamle babyene gjør det mest. De reiser seg ikke, de kan ikke stå opp eller komme seg ut av barnesengen, altså i tillegg til å gråte lite annet kan de gjøre. Pappa og mamma kommer inn, de forteller babyen at han er veldig glad i ham, de forteller ham at de gjør det til hans eget beste (jeg spesifiserer ikke for hvem), og de drar til han må komme inn igjen.
Er det fornuftig når barn allerede går, hopper og ikke sover bak stolper?
Nå, som Estivill nå sier at metoden hans kun er for barn over tre år, er det verdt å spørre om det er fornuftig å gjøre en slik metode med barn som går, løper, hopper og som ikke lenger sover bak barene på en barneseng, men i en seng Kom igjen, når foreldre går til rommet for å roe barnet, de ikke trenger å nærme seg sengen, men åpne døren nøye for ikke å gi den til barnet, er han sikker på at han står og prøver å åpne den.
Hvis det ikke var søvnløshet før, nå heller ikke
Estivill har alltid sagt at metoden hans er å løse et problem som kalles søvnløshet i barndommen, en tvilsom diagnose som får sitt maksimale uttrykk når han for noen dager siden forklarer at det er å behandle barn som med mer enn tre år lider søvnløshet i barndommen på grunn av uriktige vaner. Les de siste ordene igjen, vær så snill, fordi du ikke vet om du skal gråte eller le.
Søvnløshet i barndommen på grunn av ukorrekte vaner er som å kalle renholdsdamen eller dekoratøren en teknikk i allergiforebygging for fettpussemaleren (med all respekt). Søvnløshet i barndommen på grunn av uriktige vaner er den fine måten å si at barnet ditt ikke sover i sengen sin hele natten fordi han har en vane å være bedre med foreldrene sine, eller at han lider så utrygghet at han ringer mor og far flere ganger om natten for å La dem berolige angsten.
Så metoden er ikke å hjelpe barnet til å være mindre redd eller å gi en hånd for å få ham til å føle seg tryggere, men å lære ham det dette for å reise seg og ringe far og mamma er over. At foreldrene hans har bestemt seg for å være alene om natten, enten redd eller ikke, kanskje eller ikke sovner.
Kom igjen, at behandlingen ikke har noe, det er ganske enkelt enda en betingelse, en mer forlatelse av barnet, utført slik at han over tid slutter å ringe foreldrene sine (vant til å se at de aldri kommer, selvfølgelig vil han snart slutte å ringe) .
Hvis søvnløshet i barndommen var en ekte sykdom, et misforhold, et fysisk problem, burde barnet bli tilbudt en reell behandling og oppfølging, som den som er gjort med voksne. Eldre som går til legen fordi de ikke får sove, blir tilbudt noen retningslinjer og til og med medisiner eller behandling av andre stoffer slik at de kan sovne og hvile. Til dags dato tror jeg at ingen har fortalt dem at "det skjedde med deg og søvnløsheten din", fordi det verken ville være respektfullt eller effektivt.
Så å se at bortgangen til et barn er effektiv for å slutte å ringe, er problemet ikke søvnløshet, som jeg sier, men at barnet ringer foreldrene sine. Spørsmålet er om et barn med tre år kan legge seg, lukke øynene og sove gjennom natten med forsikring om at ingenting vil skje med ham. Svaret er ja i mange tilfeller, men det er negativt i mange andre.
Hvert barn har en rytme, og akkurat som noen går alene når de er tolv måneder gamle og andre gjør det med atten, sover noen godt med to år og andre gjør det med fem. Ingen forteller foreldrene at deres 14 måneder gamle barn som ikke går, lider impotens mot motor lem, men de blir fortalt at "roe ned, han vil gå". Foreldrene til en tre år gammel gutt som fremdeles trenger foreldrene sine om natten, bør ikke motta beskjeden om at han lider av søvnløshet fra barndommen på grunn av uriktige vaner, men snarere en "ro deg ned, hold den oppe, han vil allerede sove alene."
En video som sier alt
Kanskje du allerede kjenner denne videoen, fordi den sier alt. Mr. Estivill drar til et hjem for å bruke sin metode på et eldre barn hvis problem er at han ikke vet hvordan han skal sove alene, noe som er et problem fordi hva ville skje hvis foreldrene hans skulle ha en ulykke i morgen og barnet ble foreldreløst? Vel, det er hva foreldre bør tenke, i tilfelle vi må løse det nå (jeg føler ironien i form av en svart kronikk, men det er det egg).
Som du ser er det ingen barneseng, så i deres fravær, og slik at separasjonen ikke er en kald dør, har de bestemt seg for å sette et tregjerd. Det betyr jo ikke noe, det er en uoverkommelig barriere for barnet og behandlingen av hans "søvnløshet" er lås ham i et rom han ikke kan forlate Å sove gjennom det dårlige.
Er det en passende metode for treåringer? Jeg tror klarere ... hvit og flaske.
