Sikkert mange andre ideer går gjennom tankene dine for å forsvare (eller huske med litt lengsel) uten barn, men den engelske humoristen Ellie Taylor har ikke kommet frem til noe annet som sovner lykkelig sammen en flaske vin. Det har vært i sammenheng med et slags show som sprer seg på sosiale nettverk i en "Motherhood Challenge" eller "Maternity Challenge". Men på motsatt side, selvfølgelig, forsvaret av ikke-morsrollen eller livet uten barn. Og det ser ut som vi liker "kriger" ...
I følge den første utfordringen "utfordrer noen kvinner" andre til å legge ut bilder eller kommentere hva som fyller dem med stolthet over å være mødre. Men selvfølgelig, hvis denne invitasjonen kommer til noen som ikke har barn eller har planer om å få dem, og også med nok guas, oppstår den motsatte bevegelsen som en reaksjon: utfordringen fra ikke-morsrollen. På denne siden er det visstnok ment at man skal unngå "presset" i samfunnet for å få barn, noe som ville blitt gjort ved å vise et for idealisert bilde av det livet med barn i "Motherhood Challenge" og forstå dette som den eneste måten å "normalt" og "fullt" liv.
Men jeg lurer på, er de virkelig slike uforenlige syner? Kan ikke foreldre gå glipp av visse ting i livet uten barn? Vil ikke talsmenn for ikke-morskap misunne noe av barnefamiliene? Det er klart at vi i denne konfrontasjonen vil se veldig manikanske holdninger og bli tatt til det ekstreme. Noen ganger, som på fotografiene av Ellie Taylor som har gitt opphav til denne refleksjonen, selv med tvilsom smak. Din "utfordring": legg fem bilder som viser hvor glad du ikke er å være mor.
Vi har nylig brakt en ganske humoristisk visjon om hvordan livet var før vi fikk baby og etter. Saken endres uten tvil, men ikke alt var bra før og heller ikke alt som skulle forsvinne i et slag og for alltid etter at barna kom.
Imidlertid, hvis mine eneste ambisjoner som "ikke-mor" skulle sove på en flaske, ville det være ganske trist, og det er det som kommer frem fra dette uheldige bildet som ble delt av Facebook-komikeren Ellie Taylor. Jeg er sikker på at jenta har mange andre grunner (og bedre) til å forsvare ikke-morsrollen, så dette bildet virker litt banalt og ikke veldig god smak.
Han vil ha ønsket å legge humor til saken (faktisk har han skyndet seg å kommentere, som svar på kritikk, at det bare var en vits), men jeg synes ikke det er morsomt, i motsetning til de geniale illustrasjonene jeg har snakket om før . Det vil si å gå tilbake til spørsmålet om tittelen, kan det gjøres bedre? Ja, selvfølgelig kan livet forsvares uten ellers mindre uheldige barn. Men det kan også bli verre, som det er sett i noen kommentarer, å forsvare skulpturelle kropper uten strekkmerker (som om det var det eneste som betydde noe og som om de ikke kunne få barn).
La oss ikke lure oss selv. Vi ville ikke endre barna våre for noe, men vi savner noen "forhistorie" ting: de lange lurene, som virvler i sengen, en romantisk middag, en nattkino (og ikke tegneserier!) Eller en fest til daggry ...
Late som at morskap-farskap er perfekt og idealiserer det roping på de fire vindene kan være det som har drevet denne reaksjonen mot "Motherhood Challenge", sammen med en følelse (antar jeg) lik "hva forteller du meg om hva som er stolthet, lykke eller normalt". Men kanskje "å sove apen" ved siden av en flaske vin er ikke inspirasjonen for mange mennesker til ikke å få barn, selv om du vet. Det som er tydeligere er at bildene har hatt konsekvenser og forårsaket kontrovers. Suksessen på Facebook er tydelig, siden publiseringen har blitt delt mer enn 13 000 ganger og har mer enn 60 000 kommentarer, selv om reaksjonene er forskjellige.
Mange blir med på det forsvar av ikke-morsrollen med bilder som klatrer i fjellet, ta en rolig drink i bassenget eller lese en bok. Kom igjen, som kan gjøres med mer eller mindre smak, med mer eller mindre passende bilder. Nøkkelen er ikke å fornærme hverandre, tror jeg.
Til deg Hva tenker du om måten Ellie Taylor forsvarer livet uten barn? Er vi, som ved andre anledninger, i en krig ført til det absurde og meningsløse? Er det også et overskudd i demonstrasjonen av et idealisert og offentlig utsatt morsrollen som den eneste sannheten, den eneste lykke?
