Georgia Hageman har ikke mye å se ansiktet til babyen sin, siden hun i slutten av juni var 35 uker. Guttens navn er Mason, og han hadde det travelt med å bli født, dømt etter arbeidskontraksjonene som motiverte morens innleggelse ved 30 ukers graviditet.
Men dette er ikke den eneste komplikasjonen som denne moren har fått, siden hun før fødselen av Mason har brutt opp med kjæresten, og hun er også i en ganske sårbar situasjon, og det er Han er bare 15 år gammel. Selvfølgelig ser man at hun er en sterk kvinne som også har den ubetingede støtten fra foreldrene sine (babyens besteforeldre), så hun føler seg heldig, siden andre jenter i hennes situasjon er mye mer alene.
Nå mottar han også hjelp fra en spesialisert støttetjeneste på New Zealand, som betjener små mødre og gir de nødvendige ressursene for å fortsette å studere
Nylig har det blitt kjent innholdet i et offentlig brev skrevet av Georgia der han viser en enorm kjærlighet til livet han har inne, og betegner en dyp transformasjon i interessene som vil tilsvare noen så unge.
Det første avsnittet forteller hvordan du noen ganger vil se kroppen til en vanlig tenåring når du ser i speilet, uten å ha klær to størrelser større, uten å ha mørke sirkler på grunn av søvnmangel eller hovent ansikt og konstant lider av kvalme.
Men når hovedpersonen vår overvinner andres fordommer og medfølelse, uttrykk for misbilligelse og kommentarene bak ham ... Det er da uttaler at han vil leve for MasonNår han trenger å bli forandret, bli klemt eller spist, vil han være i sin første fotballkamp, og når han får et sertifikat for å skille seg ut i livet. Fordi hun er moren sin og det spiller ingen rolle hvor gammel hun er.
Jeg sitter igjen med en endelig melding: "Neste gang du vil dømme noen i en situasjon som min, tenk at den andre personen allerede vet at livet ditt aldri vil være det samme", "men det du trenger er oppmuntring til å stole på hans fremtid. "
Og det spiller ingen rolle hvilket sted i den vestlige verden vi snakker om, generelt er ikke bare forebygging av tenåringsgraviditeter en verserende oppgave, men samfunnet vet fortsatt ikke hvordan de skal integrere gravide tenåringer.
Og i denne forstand brevet fra Georgia kan tjene som en stimulans for andre jenter som er i en lignende situasjon.
Jeg har lest denne jenta forteller at for hennes familie har graviditeten vært som en enorm berg-og-dal-bane av følelser, og om å bli født kan det nye medlemmet sies å ha fullført toppmøtet.
