Vi er igjen før en uke med feiringer, siden hvis vi nettopp har kunngjort den neste begynnelsen av World Immunization Week, i dag feirer vi Den internasjonale jordens dag, og i morgen skal vi gjøre det samme med Bokdagen.
Disse typer hendelser fungerer som en påminnelse om handlinger som vi bør oppmuntre regelmessig, eller som bevissthet om viktige sosiale eller helseproblemer (uavhengig av befolkningstall som blir berørt). Men det nytter selvfølgelig ikke om vi etter Jordens dag drar på familieutflukt og blir skitne av restene av mat; eller hvis vi kan dra på en søndag på sykkel slik at barna våre holder kontakt med naturen, foretrekker vi komforten i huset vårt; eller hvis de i klassen har snakket om å spare vann og hjemme lar foreldrene springen være åpen.
Fordi en av de viktigste måtene å lære for barn på er modellering, det vil si: Vi utdanner kontinuerlig barn selv når vi ikke sier noe, det er grunnen til at eksemplet vårt er så viktig. Men hva føler barn når de gode intensjonene våre får kraftigere hindringer?
Kjenner du noen planet vakrere enn vår? Vet du om noe annet sted i universet som har vårt biologiske mangfold? Forklarer du hvorfor vi mishandler slik på moren som krisesentre og mater oss?
Dette er spørsmålene som alle (voksne og barn, vanlige borgere og viktige personligheter, enkeltpersoner og myndigheter) må stille oss på en dag som i dag. At vi mange ganger kommer over bare uttalelser om intensjon uten substans, vet jeg allerede det; at økonomiske interesser overlapper også med bevaringsinteresser; men jeg er først og fremst klar over at banen vi har valgt i forhold til planeten vår, kanskje ikke det mest passende.
Ja, i dag vil vi snakke om å innpode kjærlighet til plantearter ved å la barn ta vare på hjemmehagen, og at vi vil trekke frem viktigheten av grønne byer. Men også i dag fortsetter Arktis å tine, og skogene fortsetter å avskoges, og etterlater hjemløse ville dyr som bor der.
Og vel, det er nødvendig å bringe barn nærmere naturen (og i forlengelse av jordens mangfoldighet, selv om den ikke er oppnåelig i alle dens dimensjoner), men jeg vet ikke hva de vil synes om generasjonene som går foran dem, når de vet i hvilken tilstand vi forlater Jorden for når de vokser opp.
Hvem som kjenner meg vet at jeg er en optimistisk person, men jeg mister ikke synet av det faktum at uten handlinger er det ingen endringer, kommer vi til å vente på at barna våre blir eldre for at de skal anta dem?
