Oh, stille leker, stort glemt Hva skjedde med deg i butikkhyllene og i gamle minneskuffer? Hvorfor går du ikke og fyller hjemmene våre med illusjon uten rumbling?
Jeg husker de fillebabyene som verken hadde ledd, siklet eller gråt, eller som de hadde behov for det. De barnevogner hvis eneste lydmekanisme rullet på bakken. Brettspill uten batterier, uten høyttalere, uten mikrofoner, uten innspillinger.
Jeg føler at denne kontinuerlige, mangfoldige og varierte lyden som høres ved siden av oss (jo flere barn det er i møtet, jo mer med de nyutviklede nisse-pakkene), må legge igjen noe preg utover det uunngåelige pipetone som blir igjen når vi Vi skal sove, endelig i stillhet, som om vi kom fra diskoteket.
Eller verre de uunngåelige kantinelene som vi har registrert i hjernen når vi ikke kan bli kvitt den sangen, frasen eller melodien til et leketøy som har vært med oss gjennom dagen ... "Veldig bra, du har acegg-ta-do" "Trykk på en annen te-cla" "Vil du spille med -my-goooo? ... Noooo! Jeg vil sove! Ute, ut av meg, vær så snill, jeg vil ikke drømme om deg!
Jeg foretrekker sangen som vi har igjen en og tusen ganger hvis vi har laget sangene, hvis latteren til barna resonerer i stedet for sirener, pipelyder, robotstemmer og metallisk musikk.
I dag at hjemmet virker oversvømmet av lydspor overalt, ønsker vi bare ... at batteriene snart går tom. Du er mine store lengsler, kjære lydløse leker, Jeg håper du blir mer verdsatt, at du fortsatt har mye moro, underholdning, drømmer, magi og ... trygghet å bringe.
