For noen uker siden snakket vi inn Babyer og mer av oppførselen til babyer om natten, som ofte våkner, og forklarer at det er normal oppførsel og også sier at når de våkner om natten, er det ideelle for dem å sove før og ikke avsløre seg, å delta på dem, det vil si Rådene om å la dem gråte, at alt det gjør er at det koster mer å sove.
Som en begynnelse sover vi i armene deres, og som når de våkner, for å delta på dem, tar vi dem også i armene, det ender med at mange babyer, jeg vil si at de fleste de sovner bare hvis det er i armene til foreldrene. Så mange foreldre kan tro at dette er et problem, og som mange fagpersoner også vurderer det på den måten, anbefaler de at babyer sovner i barnesengene sine, slik at de ikke blir vant til oss, vi skal snakke om det i dag, hvis det virkelig er et problem og hvis noe må gjøres.
Mange fagpersoner sier ja
Mange helsepersonell sier ja, det er ikke bra for dem å sovne i armene våre (de sier ikke hvorfor, men de sier at det er et problem), og forklarer at idealet er at de sover alene på barnesengene. La oss si at i følge dem (jeg snakker om noen psykologer, barneleger, sykepleiere og til og med barnesovsekspert-teoretikere), kan vi holde dem litt for å roe dem ned, men uten å få dem til å sove, noe som er noe de må gjøre alene i vuggen, så det ikke relatere armene til søvn.
I tillegg, hvis det ender med at barna ber armene om å sove, skyldes foreldrene at de har vant dem. Som barn kan de ha kolikk, og vi tar dem til å roe dem til de sover, eller som de er opprørt over mange ting, når de vokser opp og disse ubehagene forsvinner, blir laster og manier som vi har pålagt dem vedvarende i deres minne (det vil si at de ikke har noe imot noe , men fortsett å be om våpen).
Men det er egentlig ikke noe problem
Men å sove i armene våre er egentlig ikke et problem for barn, fordi det ikke påvirker dem på noen måte. De blir ikke mer avhengige, og etter fem år må de fortsette å sove i armene, de går ikke senere, og har heller ikke vanskelig for å skille farger senere eller noe sånt.
Faktisk bør vi vite om det virkelig er en årsakssammenheng mellom armene våre når de er babyer, og det faktum at de bare kan sovne i eldre armer. Jeg sier dette fordi det er veldig sannsynlig at de fleste foreldre prøver å få barnet til å sove alene i barnesengen eller bassinet, og ser at babyen blir rastløs, ender det opp med å ta ham i armene for å berolige ham. På den tiden er det ikke faren som lærer ham å sovne i armene, men babyen som sier: “eller du sover, eller Jeg vet ikke hvordan jeg skal sove alene“.
Og selv om det er mange babyer som gjør det, som ikke ber om armer, er det mange som gjør det og som, eller er i armene til mamma, som ammer i søvn, eller er i armene til pappa, etter amming, for å sovne . Disse babyene, hvis du prøver å forlate dem våkne slik at de ender opp med å sovne i barnesenget, som regel, eller ikke sovner og bare begynner å gråte, eller sove en liten stund og deretter våkne umiddelbart.
Det er ingenting å gjøre, bare vent
Derfor er spørsmålet “hva gjør jeg?” Det beste svaret ingenting. Hvis et barn sovner bare i armene fordi det å være alene ikke kan sovne, må vi forstå at han er en mer rastløs baby enn andre som trenger kontakt for å være rolig, eller kanskje at han er en baby som er mer knyttet til foreldrene sine, takker kontakten og kjærligheten til armer som holder ham, i tillegg til lukten og varmen i kroppene våre.
Personlig tror jeg at hver far og mor bør se etter den beste måten å få babyen til å sove. For min del liker jeg virkelig å få barna mine til å sove oppå meg, så mye at mange blunder gjør dem (og har gjort) i armene mine. De kunne ha sovet kanskje i barnesengen etter å ha sovnet i armene våre, men som med Jon, den første, oppfinnelsen kom ut av sorg, bestemte vi oss for at han skulle fortsette å sove i armene våre, og at han også ville være der til han våknet (jeg snakker om lur) Om natten, etter at vi sovnet, lå vi i sengen, og han ble hos oss, for å hjelpe ham så snart som nødvendig og kunne fortsette å sove. Etter den første har vi gjort det samme med mediet og det lille, og som sagt sovende barn i armene våre har ikke vært et problem, men en løsning som vi har endt opp med å glede oss over.
