Vi kjenner alle tradisjonelle barnehistorier. De samme har vi hørt som barn, og i dag forteller vi barna våre. Men har du lagt merke til hemmelighetene som historiene skjuler? Kannibalismescener, karakterer som er eksilert bort fra familien, forlatelse av foreldre og til og med overgrep og drap. Uunngåelig fører det oss til å tenke hvis historiene om livet er lærerike eller for grusomme for de små.
Noen ganger er barns historier ikke så naive som de ideelt sett burde gjort. Noen eksperter som Bruno Bettelheim ser ikke de noe grusomme historiene som involverer historier for barn. Han uttaler i sin berømte Psykoanalyse av eventyr, at denne typen fortellinger formidler til barna at 'kampen mot livets alvorlige vansker er uunngåelig, er en egen del av menneskets eksistens'.
På det tidspunktet ble alternativet til å lage barns historier blitt foreslått ved å foreslå to avslutninger, en lykkelig slutt der "alle er glade og spiser patridges" og en åpen ende der ting kanskje ikke er så perfekte.
På den ene siden er det tenkt at gjennom historier læres barn at livet har dets vanskeligheter, at de må overvinne en serie hindringer som vil hjelpe dem til å bli mer modne. Og vi vet allerede at modne mennesker har en tendens til å takle livets omskiftelser bedre.
På den andre siden er det imidlertid de som tror at barndom er et livsfase der vi må gi barn en fantastisk, søtet, trygg og uskyldig verden der grusomhet ikke har noe sted. Totalt, for vanskeligheter vil de ha nok når de blir store.
Personlig anser jeg at et mellompunkt er det mest fornuftige. Det er ikke nødvendig å utsette dem for grusomme grusomheter, men lære dem at livet gir vanskelige øyeblikk. Hva synes du om historiene som skjuler tradisjonelle barnefortellinger?
