I dag har jeg en nostalgisk dag. Jeg har innsett at barnet mitt allerede vet hvordan jeg skal kle seg alene, knappe opp tennene, rense tennene, sove hele natten i sengen og ta på seg rollen som en eldre søster.
Kort sagt, det blir eldre mens foreldrene prøvde å assimilere det med en blanding av overraskelse og nostalgi.
Da jeg var yngre var følelsen min sterkere, sannsynligvis fordi hun var den første og jeg først.
Dagen da han tok sine første skritt og forlater bleien, vil det høres overdrevet ut, men jeg kjente en stor tomhet da jeg innså at en scene som aldri ville komme tilbake ville ende. Hun ble en eldre jente, hun ville aldri bli baby igjen, og det uroe meg veldig.
Men selvfølgelig vokser vi også som foreldre. Nå, som tobarnsmor og litt mer erfaren, skjer det ikke så mye lenger, men det er uunngåelig å ha den følelsen funnet. På den ene siden av glede fordi de vokser opp sunne og glade, men på den andre siden av nostalgi fordi kyllingen forlater skallet for å oppdage verden på egen hånd.
Når jeg ser jentene mine vokse så raskt, blir jeg møtt med et stort dilemma som en "bortskjemt" mor som jeg er. Lær å gjenkjenne grensen mellom beskyttelse og overbeskyttelse.
Overbeskyttelse er å la den nostalgi invadere oss så mye at vi ender med å drukne dem. Å se barn vokse er det peneste det er, men ved å beskytte dem over, lar vi dem ikke vokse fritt. Vi tror at vi gjør dem bra, men det er ikke slik. Det gode er å la dem oppdage verden gjennom sine egne øyne, ikke vår.
I stedet er det å beskytte dem å følge dem i veksten. Utdanne dem, støtte dem opp, men la dem leve sine egne opplevelser, selv om de tar feil, faller eller blir frustrerte; Det vokser også.
Som vil skje med mange foreldre, ønsker vi alle at våre små alltid skal forbli "våre babyer", men vi må anta at hvert trinn i barnas liv har sin egen sjarm og at de alle er fantastiske. At bak en perious scene som en baby, kommer en annen, men like vakker.
Nå, med tre og et halvt år, har den lille jenta mi blitt min beste følgesvenn. Vi deler spill, handler, ler, tar vare på den lille jenta sammen og vi har etablert et magisk forhold der den ene vet at hun kan stole på den andre for hva som helst.
Jeg håper det vil være slik i en mannsalder, sikkert ja, siden frøene som er plantet i barndommen er de som senere bærer frukt.
